Jeg trålte hotmailen min her om dagen for å renske opp i en del søppel som selvsagt havner der ettersom årene går, og der fant jeg en interessant mail jeg sendte datert 29. sept 2001 hvor jeg forteller en kompis at jeg "i dag har tatt i bruk msn messenger". da går det plutselig opp for meg, ikke bare hvor sabla fort årene går, men hvor ufattelig mye tid jeg har brukt på msn! fire år! her er det snakk om så å si flere timer daglig chating siden fattern skaffa dsl i 2002 en gang og man plutselig kunne være online så mye man orket. jeg innser nå at jeg hater msn, og sparker meg selv for ikke å ha sluttet å bruke det for lenge siden. "hvorfor ikke bare slutte å bruke det da?" sier du kanskje. fordi: faktum er at jeg ikke klarer å slutte! akkurat som en narkoman som gjerne vil slutte med heroin og/eller skulle ønske at det aldri hadde blitt oppfunnet. det at jeg har alt for mye fritid har sikkert mye skyld i min avhengighet. jeg mener, når jeg sitter å dasser på rommet, hvorfor ikke bare slå på msn, det skader jo ikke. FEIL! det skader min sosiale og medmenneskelige adferd i den forstand at denne typen kommunikasjon er upersonlig. vel, kanskje ikke i betydelig grad ENNÅ, men kommer jeg til å bruke msn resten av livet er jeg redd det kommer til å få betydelige konsekvenser for livet mitt.

jeg skjønner det bare ikke heller, msn er jo bare så ufattelig kjedelig! "snakke" dritt om ingenting. kompisen eller venninna sier "hei" og forventer en slags respons her? også var den samtalen ferdig. livet føles veldig meningsfylt etter en slik rensende dialog. det går an hvis du treffer denne personen i byen, "hei" og kanskje til og med "hadet". så går man sin vei igjen fordi man har det travelt eller rett og slett fordi man ikke er interessert i å snakke med vedkommende. uansett så er det en form for menneskelig kontakt jeg foretrekker.

så, hva er det jeg vil fram til her egentlig? jo to ting:

  1. støttegrupper for msn avhengige burde opprettes
  2. msn suger

Tips oss hvis dette innlegget er upassende