Jeg leste en interessant artikkel på db.no som handlet om blogging. Avslutningsvis blir det sagt, og jeg siterer:

Og hva bør man absolutt ikke gjøre?

- Skriv minst mulig om katten din. Med mindre den kan snakke eller er veldig spesiell så bør pusen få leve sitt eget liv, sier Tonje.

Unquote…

Så nå føler jeg det er min plikt å benytte anledningen til å fortelle om katten min i bloggen min. For han KAN snakke! Han ER veldig spesiell! For de fleste vil det nok værte spesielt nok i seg selv at Lurven kan snakke, men det er mer å si om han. Han sover 22 timer i døgnet, de resterende to timene fordeler han på bæsjing tissing, og spising. Han spiser vanlig kattemat (tørrfôr, våtfõr, vann), men i tillegg majones (ikke lettmajones), alt kjøtt (unntatt kattekjøtt så klart), Hapå, kjærlighet på pinne med jordbær/bringebær smak og seigmenn, hybelkaniner, ostepop, baconsvor (kun luksus svor i små poser), potetgull og slurper gjerne i seg et par dråper lunken daff Pepsi Max.

Når det gjelder snakkinga, kan det vel ikke sies at han presterer flytende norsk slik vi kjenner det, men jeg som nordlending kan vel heller ikke påstå at jeg kan det. Vokalene er vel det han klarer best, hører jeg noen rope "AAAIIII" utenfor døra mi, vet jeg at det er Lurven som roper etter meg, David, og vil inn.

Jeg konkluderer dermed at min katt er veldig spesiell når det gjelder bl.a matveien og ellers annen adferd, samt eksepsjonelt begavet hva menneskelig verbale egenskaper angår, så derfor har jeg all rett til å snakke om katten min i bloggen!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende