Jeg merker at Frustrasjonsbloggen ikke er hva den en gang var. Mitt første innlegg fikk virkelig medfart og motfart i mediene, d.v.s. bloggleserne, med over 150 kommentarer og bilde på forsida og greier. Jeg må også innrømme at det kanskje ikke er så mye jeg frustrerer meg over for tiden, så jeg velger heller å skrive om hva som helt, uavhengig av i hvor stor grad temaet frustrerer meg.
Nå tenkte jeg meg å lage en urangert liste over mine tre favorittfilmer. Grunnen til at jeg ikke lager pallpasseringer er ganske enkelt fordi det er snakk om såpass forskjellige sjangre. Jeg hopper i det, bli med!
LORD OF THE RINGS a.k.a Ringenes Herre triologien nevner jeg som en film, samme hva du mener om den saken. Ringenes Herre er garantert min favoritt i sitt slag, eventyr eller hva du nå foretrekker å kalle det. Første gang jeg så Ringens Brorskap på kino må jeg innrømme at det ikke var greia for meg, hadde ikke lest bøkene, det ble rett og slett for mye for meg som 15-åring å sette seg inn i. Året etter kommer To Tårn. Jeg var overraskende positivt innstilt på forhånd, var fast bestemt på å lære meg alle navnene blant annet. Nå visste jeg også minimalt om historien på forhånd, og det skulle vise seg å slå meg så hardt bakover i kinosetet da hordene av Uruk-Hai gikk til angrep på Helmsdjupet. Noe lignende hadde jeg aldri vært borti før. Nå var jeg for alvor hekta. Noe av det første jeg gjorde etterpå var å kjøpe Ringens Brorskap DVD, og da falt alle brikkene på plass. For en fantastisk verden dette var, tusen takk Tolkien, min venn. Et år går og triologiens siste del, Atter En Konge, viser seg på lerretet. Makan til emosjonell film skal du lete lenge etter! Og det brilliante slaget om Midgard ikke minst! Jeg kan i dag si at Ringens Brorskap er min favoritt av disse tre, ganske ironisk i grunn.
Neste på lista er Eternal Sunshine Of The Spotless Mind a.k.a Evig Solskinn I Et Plettfritt Sinn. Det blir nesten blasfemi å påstå at dette er Jim Carreys beste sålangt, med tanke på at det er en ikke-komedie, Carreys varemerke. Jeg synes ihverfall det. Dette er en film som når meg til hjertet på et ubeskrivelig nivå. Jeg skjønner det egentlig ikke selv, den er bare så ufattelig bra laget. Regien og musikken (det meste komponert av Jon Brion) så vel som skuespillerprestasjonene, ikke bare Carreys, nevner også Cate Winslet, Kirsten Dunst og Elijah Wood i farta. Stemningen i filmen fanger meg på så mange måter. Filmen handler om paret, Joel (Carrey) og kjæresten Clementine (Winslet), hvis første halvpart finner ut at Clementine har slettet Joel fra minnet sitt. Joel bestemmer seg for å gjennomgå samme behandling, men finner etter hvert ut at de egentlig hadde en del gode minner sammen, og prøver ganske nyttesløst å avbryte behandlingen i sin ubevissthet. 
Det blir for meg nesten uverdig å beskrive denne filmen med ord, den må bare oppleves. Så kanskje jeg bare skal holde kjeft og la deg få løpe og leie heller. Eller kjøpe da, det er den verdt!
Siste punkt på programmet er et klassisk mesterverk, Milos Formans One Flew Over The Cuckoo’s Nest a.k.a Gjøkeredet. Nå hadde jeg tenkt å fortsette den første setningen med "med Jack Nicholson i hovedrollen". Nå er det vel forsåvidt riktig at han er det meste av handlingen, men det er bare så veldig mange andre geniale skuespillere i filmen som fortjener cred, bl.a Brad Dourif, kanskje mest kjent som Gríma i Ringenes Herre, som i denne filmen presterer sitt beste noensinne, føler jeg da. Videre kan Danny Devito, Scatman Crothers, Cristopher Lloyd (Dr. Emmet Brown fra Back to the Future) og ikke minst Louise Fletcher som den ondskapsfulle Nurse Ratched nevnes. 
Filmen handler i korte trekk om en herre ved navn Randle Patrick McMurphy (Nicholson) som blir innlagt på en psykiatrisk klinikk til evaluering for å finne ut om han faktisk er mentalt forstyrret eller bare feiker det. Her blir han kjent med de andre pasientene, og mange morsomme og rørende øyeblikk oppstår, som jeg aldri kommer til å glemme. Også i denne filmen er skuespillerprestasjonene himmelhøyt over det meste annet. Også veldig spesielt soundtrack på denne filmen.
Dett var dett for denne gang, avslutningsvis kan jeg legge til at jeg velger å ikke skrive så mye om selve handlingen i filmene, men heller legge vekt på hvorfor jeg liker dem.